Når jeg «frivillig» velger å ta en total pause fra treningen min i et helt halvt år, står det virkelig ikke bra til med meg. Jeg elsker alt jeg driver med fysisk, liker å trene strukturert og målrettet og ikke minst svette og ta meg ut.
Treningsglede har alltid betydd mye for meg og regelmessig bevegelse gjør at jeg føler meg sunn og sprek.
Nå som jeg av hensyn til helsen har gjennomført en planlagt treningspause på seks måneder, uansett friske og syke perioder, så har jeg i tillegg erfart på kropp og sjel fraværet av fysisk aktivitet, og blitt enda mer klar over hvor mye de psykiske og fysiske gevinstene betyr.
PÅ ONDT
Et halvt år og en hverdag uten trening har gått og det har betydd mye savn og mindre gøy. Mot slutten vil jeg si at det ufrivillige inaktive livet inne begynte å gå på psyken løs. Jeg begynte å tenke mindre positivt generelt og følte meg lite vel. Dårligere mentalhygiene vil jeg si kort oppsummert.
Å kjenne at formen daler, og daler og daler samtidig som vekten øker, er heller ingen høydare følelsesmessig. Når det begynner å bli tungt å bære barna og gå i trapper, og gamle muskelplager tar seg opp, er det ubehagelig.
Og det er uvant og utfordrende kostholdsmessig å ha et så mye lavere kaloribehov enn normalt.
At klærne ikke passer og sitter annerledes, er heller ikke noen «jippi»-følelse, og det verste er at garderoben bæres med en dårligere holdning. Om det å gå lut rundt kommer av mistrivsel eller svakere muskulatur eller en kombinasjon vet jeg ikke. Inaktivitet bidrar til en negativ utvikling. Ferdig snakka.
I tillegg kommer lavere overskudd, mindre effektivitet, dårligere hud (som aldri får svettet ut), mindre muskelmasse, høyere fettprosent, mer magefett, dårligere pust, osv osv.
Det verste er nok at jeg blir mindre glad av ikke å trene, leve aktivt og være mye ute!
PÅ GODT
En total treningspause tvang seg til slutt frem på et vis, men føltes samtidig på det tidspunktet veldig viktig, riktig og nødvendig.
Ikke at pausen har bidratt til mindre sykdom og bedre helse på kort sikt. Jeg har vært like mye syk dette halvåret om ikke mer. (Så planen ble sånn sett lettere å gjennomføre, da jeg ofte ikke hadde kunnet trene uansett.) Men det har føltes riktig å ta det med ro jevnt over og jeg har tro på at det kan være med på å bygge meg opp.
Å jojo trene og prøve og feile og kave slik det ble, har vært deilig å slippe, både fysisk og psykisk. Pausen har gitt mer stabilitet og ro mentalt, mens sykdommen har herjet egenrådig.
Kroppen har også fått mer hvile og ro. Etter over 30 år med regelmessig trening, føler jeg meg nullstilt i muskler og ledd. Det føles bra! Plantar Fasciit er nå borte, den heles jo ved avlastning. Aldri så galt!
Og jeg håper og tror at treningspausen sammen med et bevisst kosthold har gitt mer energi til immunforsvaret, som jeg så gjerne vil støtte og bygge opp igjen.
Som en hver-dag-treningsentusiast har jeg også fått mer tid i hverdagen dette halvåret, som jeg har brukt til mer søvn, avspenning, avkobling (mindfullness) og tilstedeværelse.
En litt vel ivrig person som meg på mange plan (jobb, fritid, sosialt, trening osv) har hatt godt av å gjøre livet i sakte fart.
Verdimessig har jeg dessuten lært en del og endret meg, og jeg vil omprioritere fremover, for helsens skyld.
Og til slutt vil jeg innrømme at jeg har nytt å slippe og skifte og pakke til trening, prioritere tid til trening, dusje, vaske klær HELE tiden. Jeg har hatt det veldig avslappet uten dette praktiske som henger med.
♥♥♥
Konklusjonen er at en lengre, total pause var rett for meg i høst, selv om jeg skulle ønske det IKKE var sånn. Og samtidig er det helt riktig at den nå er over og at jeg skal trene igjen når jeg er frisk.
Og når jeg kan velge, så tar jeg HELE PAKKA med det trening fører med seg av brydderi, anstrengelse og glede ❤️ og gleder meg villt til å komme tilbake litt etter litt. Om jeg skulle gått lengre uten trening hadde jeg tapt for mye av alle de gode helsemessige gevinstene.
Jeg klarte et vanskelig og viktig mål, og er fornøyd med det.
Takk for at du følger meg!
Klem
