Sterk som en bjørn – morfar

Morfar var en skikkelig tøffing og en ekte krigshelt. Sterk muskelbunt og skalle. Råtass på ski. Sta og snodig på sine eldre dager. Da han ikke kunne kjøre bil lengre og ta sin daglige intervall, ville han ikke leve lenger. Da tok det ikke mange dager før han døde.

Sterk som en Bjørn. Han het også Bjørn. Og døde 93 år gammel. Han ville blitt 114 år i dag. Og jeg tenker på han. Savner han. Er lei meg for at han ikke er her og kan fortelle mer om alt jeg lurer på.

Mot meg var morfar både myk og snill. Han lærte meg ting, viste stor interesse og var alltid hjelpsom mot meg og venninnene mine. Vi gikk på ski sammen og badet. Han kjørte og hentet meg på skolen og aktiviteter. Vi hadde vår egen «greie». Jeg bodde ved siden av besteforeldrene mine, ferierte 8 uker med dem på Tjøme flere sommere og var ofte med dem på hytta på fjellet. Vi hadde tett kontakt, og deres åpne dører var ekstra gode å ha da jeg var 7 år og pappa flyttet ut.

Som 90-åring hadde han en regel; Gå seg andpusten 5 min hver dag, for å holde seg i form. Og det gjorde han. Etter en skade i kneet fra tidligere i livet, måtte han nærmest slepe det en benet etter seg på snøen, men det stoppet ikke han. Ha jobbet seg oppover de lange, bratte bakkene der vi bodde. Du så hvor morfar hadde gått, pga kneet etterlot han seg en jevn, skisporaktig stripe fra skuddbenet og vanlige fotspor fra høyrebenet. Og du så det ofte. Han gikk mye i bakkene. Rundt i nærmiljøet. Og gjerne opp til Billingstad skole for å overbevise barn og unge om at de måtte ta tran, he he.


Som ung var han utrolig atletisk og trente masse! Han vokste opp som sønnen av Norges første idrettslege som også startet Norske studenters roklubb som medisinerstudent. I 1918 startet faren også Bærum roklubb på Kalvøya, der morfar og brødrene var de første medlemmene. De konkurrerte mot hverandre, og mens broren var helt utslitt var morfar visstnok helt uanfektet. Da jeg var barn rodde han fra Sandvika til hytta på Tjøme, på 17 timer, mens vi kjørte på 1,5 time. Han turnet også.

Og gikk mye på ski. Morfar var den første som kjørte på ski ned fra Galdhøpiggen og ned Smørstadbreen (i ettertid ble det jo Galdhøpiggrennet). Under krigen var han den reelle lederen av skipatruljen som gikk ut fra Bagn og var med å kjempe i noen av de hardeste og intense kampene i Sør-Norge i 1940. Sør for Islandsmoen gjennomførte skipatruljen til morfar og Tollef Midtgård et ildoverfall mot en tysk bataljonskommandoplass. Jeg tenker mye på hva han egentlig opplevde i forbindelse med dette..

Man kan lese en del om disse kampene på nettet, og historiker har laget episoder om det som skjedde. Det er spesielt og lese, og jeg kunne så ønske jeg var større og flinkere til å lytte da morfar ennå levde. Han har virkelig opplevd krigen og vært en ekte krigshelt. Jeg skal endelig lese boken fra perm til perm «Heltene fra Bagn» der morfars og skipatruljen i Valdres skildres.

Som jeg savner deg morfar. Gratulerer med dagen. Håper du har cola og banankake der du er. En skje tran. Og at du har fått tatt dagens intervall.

Trine

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *