Et under at jeg overlevde

Mestringen var enorm og endorfinnivået på maks da jeg 20 år gammel var på vei rolig og kontrollert opp til overflaten etter ett lengre tropisk og mektig dykk på 10-15 meters dyp i Great Barrier Rief i Australia.

Mitt 5.dykk i livet – tre dykk unna dykkerlappen. Alene på jordomreise. 

Alt hadde gått fint og veldig rolig for seg. Jeg så «alt» på det dykket; coraller, fisker i regnbuens farger, skildpadder.. og hadde vanvittig lang sikt i det turkise vannet. Jeg følte seriøst at jeg var i paradisbukta, og mestret alt vi hadde øvd på. Jeg opplevde undervannslivet med fullt fokus og nytelse for aller første gang. «No stress» med dykking. Livet på reise var bekymringsløst og magisk.

Min buddy hadde det på samme måten, bortsett fra at han «ran out of air» før meg, og måtte avbryte. Vi hadde uansett fått vårt første skikkelig dykkeboost og gledet oss over at det var nattdykk påfølgende kveld og at vi slapp å vente helt til neste morgen for å dykke igjen.

Vi badet i dykkerus…

Endelig var det sent, mørk og klart for livets første nattdykk. Vi hadde trent noen dager nå, fått litt instrukser om dykking om natten og følte oss ganske forberedt. Men vi var selvsagt spente, ydmyke og prisgitt tryggheten i gruppen og sikkerhetsansvaret som lå hos arrangøren/instruktøren.

Blått hav så langt du ser, here I come…

Spenningen gikk dog over til litt vel urolig mage da jeg innså at det var både strie strømmer, høye bølger og vind denne kvelden. Likevel skjønte jeg at det ikke skulle stoppe oss. Tanken på å drive ukontrollert av sted midt ute på havet og nattens mulm og mørke slo meg ikke. Jeg stolte på samspillet, instruktøren og OPEN WATER sertifiseringen.

Men, båten vi hadde base i lå hele 30 minutter med båt i 20 knop ut fra Cairns/land, vi så ingen andre båter rundt oss og befant oss langt ute på åpent hav, og usaklig langt fra mamma og Norge, he he.

Pulsen økte da vi begynte å ta oss ned i bølgene som slo og herjet med båten og mot trappen, men vi fikk bare beskjed om at vi måtte stige helt nederst i trappen under vann og begynne dykket derfra. Der ville vannet roe seg. Det var vanskelig og da jeg skjønte at min like uerfarne buddy og jeg var bakers av alle dykkerne på opplæring og lengst fra instruktøren da turen begynte, så snek det seg på bekymringsfulle tanker i tillegg.

Var det forsvarlig å dra ut i dette været? Burde det ikke vært en erfaren foran og en bak gruppen? Kunne jeg stole på buddyen min som hadde like lite erfaring som meg? Vi skulle passe på hverandre, men ville vi se hverandre, klare det?

Jeg fulgte lydig instruksjonene, fikk delvis kontroll på lommelykten i perioder og jobbet meg nedover vannet og i dybden. Pulsen ble aldri rolig, tvert i mot bare verre/mer intens og etter hvert helt ute av kontroll.

Hektisk, høy og ustyrlig puls går jo ikke når man dykker. Rolig og kontrollert puls er jo et utgangspunkt for å kunne dykke. Jeg begynte å bli redd for at pulsen min ville ødelegge hele dykket – både for meg og de andre – eller?

Jeg husker ikke mer annet enn at jeg ikke lenger klarte å posisjonere meg i nærheten av min buddy. Jeg ble usikker på om han var han eller om han var en av de andre. Og om min buddy hadde kontroll på meg…Sikten var vanskelig og svært forstyrret av seks lommelykter som lyste ukontrollert og lite hensiktsmessig rundt i et kaos.

Plutselig kjente jeg på kroppen at jeg ikke hadde likevekt, men steg gradvis opp til overflaten. Jeg merket til og med at det ikke skjedde sakte, slik det burde gjort. Ikke bra for hjerte/lunger. Pulsen min var helt ute av kontroll, det samme var kroppen min.

Mot anbefalingen og i strid med planen forsvant jeg opp til overflaten og vekk fra de andre.

Med ett brød jeg gjennom vannskorpen og til et totalt annet miljø. To-tre meter høye bølger, strie strømmer og sterk vind tok momentant tak i meg på en annen måte enn under vann. Det første jeg gjorde, som jeg hadde lært å dersom det skulle skje at jeg steg opp til overflaten, var å fylle luft i vesten, slik at jeg kunne flyte og ikke måtte bruke masse krefter. Smart sikkerhets-regel, det var bare det at jeg da ble en dupp som blåste av gårde i vill fart på havet langt utenfor Australia midt på natten. Alene. 20 år.

Panikken bredde seg og jeg tydde til sikkerhetsregel nummer to. Jeg veivet febrilsk med lommelykten i en stor halvsirkel over hodet, som et signal om at jeg var i livsnød og trengte hjelp. Å rope var sjanseløst i de enorme og støyete omgivelsene. Selv om jeg ikke visste om noen som kunne se det, så veivet jeg i vei. Jeg så vår båt og jeg innså at jeg drev i retning FRA den. Livredd…

På noen sekunder gikk det ekstremt mange og skremmende tanker gjennom hodet. Det gikk påfølgende alternative katastrofe-tanker; vil jeg nå død fordi jeg blir spist av hai eller vil jeg drukne.

Midt oppi dette hadde jeg også dårlig samvittighet for jeg trodde at hele gruppen ville avbryte dykket og komme opp etter meg, og at jeg dermed hadde ødelagt for alle de andre.

I et kaos av mørke bølger og tappert forsøk på å holde munnen lukket og ikke få inn for mye vann, så jeg dog ingen ting og heller ikke dem…

Hjertet dundret og jeg så ingen løsning. Annet enn å drive. Mamma visste ikke at jeg tok dykkelappen og jeg fikk så vondt av det også…Her jeg drev alene og så døden  øynene, for første og siste gang så langt i mitt 44 år lange liv..

Det var ikke min tur til å bli borte da. Plutselig så skjedde det. Underet. Jeg var drevet kanskje 700-1000 meter fra båten vår, da jeg hørte rop gjennom vindkastene. Litt unna, i den retningen jeg drev, ser jeg EN enslig båt liggende fast på bøye. Jeg driver i vill fart nesten mot den, men forbi. Var for sliten til å håpe noe. Så hopper det to karer ut fra båten med nødline festet til båten, kjemper seg til meg, fester seg til meg og vi blir dratt inn.

De plukket meg opp. Dro meg opp av havet. De reddet livet mitt. Jeg var i sjokk og ble tatt hånd om. Dette var også en dykkebåt.

Pakket inn i ullpledd satt jeg å hev etter pusten og prøvde å finne roen. Jeg var så oppkavet, kjente ingen, rar stemning på dekk, tenke på de andre…også fikk jeg høre at en gruppe dykkere «som var lost» var på vei til denne måten de og. Men jeg tenkte mitt, jeg visste jo at de sikkert kom etter meg.

Men tok jeg feil?

Denne historien ble enda verre. Ikke bare forsvant jeg fra dykkegruppen med buddyen og instruktøren midt ut på havet og holdte på å omkomme. De visste ikke engang at jeg hadde vært borte!!!!! Ingen av dem hadde lagt merke til at vi var en mindre, at min buddy hadde mistet sin av synet eller at jeg var i god behold på denne båten. De kom dit selv fordi de hadde opplevd akkurat det samme som meg. Mistet kontrollen, steget til overflaten, drevet på havet og blitt reddet av denne båten som tilfeldigvis lå her.

Alvorlig svikt av dykkeselsksapet såklart. Og jeg burde strittet i mot. Når de viste manglende respekt for vær og farvann, så burde jeg gjort det. Men jeg manglet erfaring.

Så mye feil på en gang, og så mye flaks på en gang – at du kan GRIIIINE.

Ingen på båten spurte meg om noe. Jeg måtte fortelle alt som hadde skjedd til gruppen og instruktøren etter å ha lyttet på hans historie om seg og sine. Han med ansvaret ja!!!

OPEN WATER dykkeinstruktør i Australia.

Jeg havnet i enda dypere sjokk, og sleit med å komme til meg selv.

Vi ble fraktet tilbake i vår båt. Jeg sovnet til slutt. Turte ikke være med på morgendykket neste dag. Men så på og sjekket at alt gikk bra. Noe det gjorde.Jeg ble med på neste dykk, de siste dykkene og fullførte sertifikatet.

Instruktøren fikk sparken.

Jeg skrev ikke hjem om dette, for å si det sånn.

Det fremstår fortsatt som et under at jeg overlevde.

Vis respekt og varsomhet i og rundt vannet i sommer folkens. Og følg med – du kan redde liv!

♥Takk for at du leste♥

Trine

Trenger du hjelp til trening som drar deg i samme retning som målet om vektreduksjon?

KLIKK HER OG MELD DEG PÅ STRAKS! 

gratis 1 mnd

♥♥♥
MELD DEG PÅ ONLINE GENERELL STYRKETRENING HER
MELD DEG PÅ ONLINE STYRKETRENING FOR VEKTREDUKSJON HER
Kom i form med ett av mine 8 ukers gå-, jogge eller sykkelprogram HER
Følg meg på Facebook HER og få oppdateringer om nye blogginnlegg og ting som skjer. NESTE GRATIS LIVESENDING PÅ FACEBOOK-SIDEN får du vite om snart.
Følg meg på Instagram HER og få inspirasjon fra min hverdag på og utenfor trening
Bli med i Facebook-gruppen HER hvor jeg kaster ut treningsutfordringer gjennom året, der vi alle kan dele treningsøkter og opplevelser underveis.
MELD DEG PÅ TRENINGSHELG PÅ VESTLIA til høsten HER
Kontakt meg: trine@trinestreningsglede.no

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *