Møkkaøkt i Wyllerløypa

Jeg er virkelig ikke så god på uforutsette treningsøkter. Ironisk nok startet jeg ved godt mot opp den første bratte kneika i Wyllerløypa mens jeg tenkte på et innlegg jeg vil skrive på bloggen før Oslos Bratteste.

Idéen gikk ut på noen motiverende tips fra meg til motbakkeløpet i slutten av september. Nærmere bestemt tenkte jeg på ett punkt, nemlig fordelen ved å være mentalt forberedt på hva som venter en på løpsdagen.

Hvor bratt det er? Hvor det er bratt? Hvordan underlaget er? Hvor man får litt «pauser»? Hvor bredt det er i løypa? Osv osv…

Plutselig mens jeg steg oppover traseen jeg selv kjenner ganske godt, og godt på vei inn i treningsøkten jeg var mentalt forberedt på, og skulle forsøke å bestige litt raskere enn sist, møtes jeg av en nyoppsatt sperring som endret hele planen.

Etter første heng gikk jeg rett inn i et dobbelt strømgjerde og ble videre klemt mellom gjerdet på høyre side og forvokste og våte busker, kratt, og brennesle på venstre side.

Utfordringene stod plutselig i kø. Det var veldig glatt å gå. Det var trangt å balansere for å unngå kontakt med strømgjerdet. Underlaget var veldig ujevnt og det var vanskelig å se om det var løst, langt gress jeg tråkket ned på eller fast underlag. Jeg visste ikke hvordan gjerdet «oppførte seg» videre oppover og om jeg «kom løs» og kunne gå en annen vei ned, ellers om jeg måtte balansere og vakle meg nedover samme inneklemte vei…

Jeg var redd for å tråkke over og falle og mistet «tiden», farten, avspentheten og litt av gleden. Snarere gikk jeg og «bekymret» meg for utviklingen videre og nedturen. Og ble gjennomvåt på bena lenge før toppen. Det var ikke alright.

Men sliten ble jeg, opp fant jeg og ned kom jeg en annen og bedre vei. Kroppen fikk kjørt seg.

Likevel var opplevelsen kjip. Møkkatur opp Wyller, som jeg nødig gjentar. Men vi finner andre veier opp….

Har du trent i dag?

God kveld!

Trine

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *