Stolt over å sette helsen først nå

Helsa kommer først. Det høres både flott og fornuftig ut. Men er det så enkelt alltid?

For meg har det blitt vanskeligere og vanskeligere for hvert av de tre siste årene.

Før jeg forklarer litt vil jeg under bildet sette situasjonen litt i perspektiv. Sikkert typisk meg, jeg vil ikke virke sytete eller utakknemlig.

Selv om jeg får noen dager innimellom, som i går, hvor jeg blir matt, motløs og utålmodig, så går det stort sett greit 29/30 dager i måneden. Men det er viktig og lov og erkjenne det vanskelige og få ut følelser når det presser på.

I tillegg så vil dette gå over og jeg er ikke alvorlig syk. Det har vært langdrygt, kronisk, begrensende og tærer skikkelig på, men ingenting tilsier at ikke tiden vil hjelpe og at jeg blir som før.

Og apropos før – før jeg fikk mine to barn så var jeg frisk – alltid. Heldig!!! Jeg hadde litt trøbbel med halsbetennelser og tok mandler som 20-åring, og forkjølelser for vel alle av og til. Men alt i alt var helsen og treningen ganske så dønn stabil. Jeg var sterk, robust, frisk og trente som jeg ville i nesten 40 år, tross alt..

Så til helsen som jeg egentlig har følt at jeg har satt høyt hele veien uten at det har vært noe «big deal», det var en vane. Men «det å sette helsen først» har krevd større og større grep, og i det siste så omfattende omprioriteringer at JA – jeg er stolt over at jeg faktisk gjør det og klarer det.

Først handlet «det å sette helsen først» bare om å fortsette å bevege seg og holde seg sterk og i form til tross for svangerskap, babytid og småbarnsliv.

Så handlet det etter hvert om å skjerpe seg som mamma, tenke litt mer på seg selv igjen og egen helse ved å sove mer og ta seg tid til å lage bedre mat oftere.

Deretter handlet det om å tillate seg å være syk og ta fornuftige og lange nok pauser fra trening, prioritere søvn noe mer over treningsøkter, og dermed akseptere et noe lavere treningsnivå totalt sett og ikke like god form som jeg var vant til.

Etter en tid smalt det helt og det å sette helsen først fikk en helt ny mening. Jeg måtte jobbe mindre, ta lange pauser fra trening, gå mer aktivt inn for å få i meg masse næringsrik mat, sove regelmessig mer, begynne med yoga og stå i mot antibiotikakurer.

Til slutt handlet det om å sette helsen OVER trening, og ta totalt treningspause.

  • Til tross for like stor treningslyst.
  • Til tross for en kropp i ulage med økende kroppsvekt som trengte all drahjelpen den kunne få fra energiforbruk.
  • Og sist men ikke minst til tross for at jeg jobber med trening, som trener og har kroppen og formen som et av de viktigste verktøyene i mitt virke og «levebrød».

Så ja, jeg er stolt over å stå i det, tørre å være i de tunge dagene når de kommer, reise meg opp og gå smilende videre og føle meg takknemlig over mye så raskt hver gang.

Og like stolt er jeg over å tørre og fortsette å jobbe som treningsinspirator og lese svart på hvitt at jeg motiverte flere opp av sofaen senest i går kveld, nettopp på grunn av min ærlighet om min egen fortvilelse på Facebook i går.

Tusen takk for all empati, tillit og tro på meg.

God onsdag ❤️

Trine

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *