Jeg skal ikke slutte å blogge, men..

Dette sitter så ufattelig langt inne for meg. Så mange runder og så store bokstaver som har måttet til. Trening daglig sitter beinhardt i ryggmargen i denne kroppen og i dette sinnet. At en kropp ikke vil ha trening skal så veldig mye til, og når det er min i tillegg har det gått langt.

Selv om jeg nå ikke har trent daglig og som normalt på flere år, så har jeg likevel trodd at jeg skal på ukas første av seks-syv treningsøkter hver mandag. I lang tid.

Men det er jo så mange mandager jeg ikke har kunnet trene, og tirsdager og onsdager. Flere uker på rad. Mange runder de siste årene. Det må jo synke inn?

Det nye for meg har blitt et par ufrivillige treningsfrie uker om gangen under sykdom – sikkert seks ganger i året, som utgjør ganske mange dager totalt. Og nå skal det bli enda verre…

Jeg skal trene enda mindre. Ikke bare skal jeg være i ro når jeg er syk og i dagene etter. Det skal fortsette etter jeg har blitt frisk. Jeg skal slutte å trene helt – midlertidig. Helt til helsen og kroppen har vist adskillig bedre takter, over lengre tid.

Når jeg skriver ordene kjenner jeg fortvilelse. Og det er krevende å tenke positivt. Det høres sikkert rart ut for mange, men for meg er trening en stor del av livet og det har det alltid vært.

Å komme tilbake i knall form tvinges stadig nedover på prioriteringslisten. Nå handler absolutt alt om helsen, om å bli frisk og normal. Jeg må gjøre alt jeg kan i sommer for å komme frisk tilbake på jobb etter ferien. Og det krever null trening nå.

Det er ganske absurd, for en som sluttet i jobben sin for å satse på treningsblogg. Og for en som har trent 5-6 dager i uken hele sitt voksne liv. En som blant annet gledet seg til å inspirere andre med sin egen trening på fulltid.

Jobbmessig er det en utfordring, men det skal løse seg. Privat så er det et trist kapittel. Jeg er lei meg og frustrert, og det går ut over humøret, energien og livskvaliteten min.

Jeg jobber beinhardt for å akseptere situasjonen jeg har kommet i og justerer meg kontinuerlig, men det er søren ikke lett.

Treningen er trappet ned over tid. Kostholdet er gjennomgått og justert. Full legesjekk er utført. Enda en antibiotikakur er motvillig tatt. Jeg sover mer. Hver morgen starter med probiotika, kosttilskudd og sitronvann. Melk er kuttet ut. Sukkerinntaket er lavt. Søvnapne-gom øker oksygenopptaket hver eneste natt. Ferie er tatt, fra trenerrollen og vanlig arbeid. Mannen tar stadig vekk mye av mitt ansvar med småbarna, hus/hage og annet og har stor belastning på grunn av min helsesituasjon. Sosiale ting har vært avlyst og jeg går glipp av masse aktivitet og utetid med barna mine.

Når situasjonen krever alt dette og i tillegg at jeg kutter TRENING helt ut, så koster det mye!

Men kroppen skriker etter hvile, restitusjon og søvn, og melder knallhardt tilbake så fort jeg prøver meg på trening, nå også lette økter.  Da er det aller viktigste å lytte til kroppen.

Livet er ikke en dans på roser dere. Det går opp og ned. Og når man er nede så vil gå opp igjen. Er det noen som er sikkert så er det det.

Jeg har ikke mistet lysten, motivasjonen eller kapasiteten til å dele, inspirere, lære bort og skrive til dere, så bloggen skal så absolutt få leve. Tvert i mot. Jeg har så mye jeg vil gi dere. Og jeg får så masse glede ved å bidra til å bevege dere. Når jeg kan gjøre det så gir alt mening likevel. Jeg kommer sterkere tilbake og dere holder koken underveis. Sammen er vi sterke 🙂

Da lader jeg batteriene videre på Hvasser og suger til meg alt det andre jeg kan  nyte!

Jeg ønsker alle en fin juli-dag 🙂

Tusen takk for at du følger meg.

Klem Trine

Følg gjerne Trines Treningsglede både her, på Facebook og Instagram for mer inspirasjon 🙂

4 kommentarer

  1. God bedring og god ferie! Håper virkelig ikke du slutter å blogge, jeg følger deg fast og det håper jeg å fortsette med!

  2. Hei ❤️Kjøre Trine dette var leit å høre ,Hvet litt hvordan du har det.etter å ha trent meg opp fra rullestolen etter 10 år så fikk jeg 2 år etter akutt leukemi som var så alvorlig at eneste sjanse jeg hadde for å overleve var stamcelletransplantasjon .nå var det 2 år siden i mai jeg fikk den ,men ennå vil ikke kroppen spille helt på lag.visste det ville ta tid men jeg er så utålmodig .hvet jeg ikke kommer meg helt tilbake der jeg var før jeg ble syk,men det er som du skriver det blir mye på mannen .lytt til kroppen ,er nok lurt å ta det rolig slik at du kommer deg fortere .ønsker deg all mulig lykke til å håper å høre fra deg snart.god bedring .klem Elin

  3. Trude irene Rasmussen

    God bedring!! Kroppen gir beskjed når nok er nok- du kommer tilbake!!! Nyt ferien og samle energi!

  4. Hei Trine! – jeg følger bloggen din, og er glad du ikke skal slutte å blogge. Masse god bedring til deg. Viktig å ta vare på seg selv.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *