Jeg har kommet til et nytt sted

Reisen har vart i en måned nå. Jeg tok det siste toget som gikk 25.mai og jeg har ikke hoppet  av. Tvert i mot er jeg godt i gang. Det går fint, jeg trives godt og har kommet til et nytt sted.

Les om tankene jeg hadde før avreise HER

Stedet er nytt for meg fordi jeg ser det med nye øyne og møter det annerledes. Starten på den lange reisen har innebåret å ofre og gi slipp, men foreløpig har jeg ikke følt noe sterk savn. Det er overraskende, positivt og en lettelse.

Når ting går lettere enn man tror, gir det en opptur. Så starten på reisen har vært nettopp det – en opptur!

På det nye stedet har jeg andre tanker. Før jeg dro tenkte jeg «det blir for vanskelig», «det vil ikke gå». Nå tenker jeg «dette går», «nå klarer jeg det». Da har jeg valg riktig reise og satt meg på riktig tog, tenker jeg.

Motivasjonen er derfor vedvarende, og jeg trenger ikke være så tapper hele tiden som jeg fryktet. Jeg klarer meg greit uten at reisen tar alt fokuset mitt. Det er plass til andre ting også, enn å reise. Deilig!

Likevel har jeg følt på den siste uken at fokuset på reisen, de neste stoppestedene og ikke minst endestoppet har glippet litt. Helt klassisk. Jeg vet alle har det sånn når de ønsker å endre vaner. Det er menneskelig at motivasjonen er på topp i starten og at den lett dabber av.

Om jeg kommer helt i mål beror som sagt på min gjennomføringsevne over tid, men jeg har kommet over den første kneiken der man lett hopper av toget, og det føles godt.

Jeg er veldig rolig og optimistisk, noe jeg ikke har kjent på tidligere når jeg har dratt av sted supermotivert. Grunnen er kanskje at jeg tenker så langsiktig denne gangen, at jeg skal så langt. Det er masse tid igjen hvor jeg skal fortsette å stå i det – sånn som nå. Og det må gi resulterer.

Hvert eneste sted jeg skal besøke – både små og store – så skal jeg ofre, gi slipp, være tro og ha endestoppet i bakhodet.

Ingen har hoppet på reisen min ennå eller blitt invitert med. Det føles så riktig å reise alene. Jeg liker det daglige «spacet» og stillheten. Jeg har ikke behov for å oppdatere, drøfte, be om råd eller få innspill akkurat nå. Det fungerer akkurat slik jeg trodde og håpet, så jeg fortsetter reisen «all by my self».

Det er laaaangt igjen. Jeg må være skjerpet, konsentrert og tilstede – i nuet og i fortsettelsen. Samtidig som jeg sikter langt frem. Fortsetter jeg som jeg har gjort og klart til nå, så vil det gå bra. Ett skritt av gangen. En måned av gangen.

Jeg endrer meg underveis på reisen, det er det som flytter meg videre fra sted til sted, og som gjør at jeg ikke strander i en gammel, trygg, kjent havn som egentlig ikke gir meg noe mer. Derfor tror jeg mer på å lykkes med varig endring nå enn før. Men det er tidlig å si.

Når jeg har reist i tre måneder vet jeg mer, og da kan jeg kanskje oppsummere litt mer.

Mestringsfølelsen jeg har fått til nå og endestoppet jeg unner meg selv er nok til at jeg fortsetter på den lange reisen, ser lyst på de nye utfordringene som kommer, de kritiske punktene jeg må forbi og veivalgene jeg må ta.

Stedet jeg er på nå er et veldig bra utgangspunkt til å reise videre og fortsette å se fremover.

Ønsk meg gjerne lykke til videre for det kommer uansett til å trengs 🙂 Reisen jeg har valgt er utfordrende!

God lørdag!

Trine

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *