Å vende seg til ikke å trene går på en måte farlig lett og veldig fort. Det er mange behagelige aspekter ved å leve inaktivt. Blant annet gir det en mye større ro i hverdagen, «lengre» helger og mange timer med fritid frigjøres.
Hvem verdsetter ikke «mer» tid?
Det er ingen tvil om at det å trene tar tid. Ofte ser vi overskrifter som «tren deg i form på tyve minutter». Det høres jo forlokkende ut, men vi vet jo alle at det i realiteten totalt sett tar tid å kle seg for trening, trene, komme seg frem og tilbake og dusje av seg svetten etterpå.
Når du velger å trene tre ganger i uken eller mer prioriterer du knallhardt og må se deg fornøyd med å gå glipp av en hel del annet du kunne tenkt deg å bruke tid på. Derfor er jo en side av saken «å være ufrivillig inaktiv en periode» at man får ekstra med tid, og det oppleves jo unektelig skikkelig luksus og kjærkomment. Om det var mulig så ville jeg jo så klart hatt begge deler.
Både å vende seg til og å forbli i en inaktiv livsstil er fort gjort. Den ser jeg enda klarere nå. At det vanskeligste ofte er å komme i gang med treningsvaner er ikke rart, nettopp fordi det i samme moment handler om å gi slipp på denne tiden som kan representere ro og mer opplevd fritid. Å slappe av er komfort. Trening er anstrengelse. Tross alt!
Likevel er det altså ikke snakk om å forbli passiv. Å se et aktivt liv seile forbi. Nix!
Overskuddet, effektiviteten, styrken, utholdenheten, humøret, helsen og gleden veier tyngre en roen og den anti-aktive fritiden.
Dessuten er trening jo også i aller høyeste grad fritid. Det er jo egentid, kvalitetstid, forløsende, sosialt, psykisk velgjørende og innimellom veldig gøy. Så trening er helt klart en fritidsaktivitet som står vært høyt, i tillegg til at styrke- og kondisjonstrening er verdens beste investering for fremtidig helse, selvfølelse og livskvalitet.
Derfor velger jeg å bruke mye tid på dette, så fort jeg blir frisk! 🙂
Men enn så lenge skal jeg jammen nyte denne ufrivillige luksusen med bedre tid til andre ting.
God helg alle fine!
Trine