Mye tyngre å trene lite

codlingweb-4316

Observasjoner jeg gjør meg nå som jeg trener mindre enn jeg noen gang har gjort er interessante. I tre uker var planen å trappe forsiktig og gradvis opp etter sykdom, men manglende fremgang i formen underveis har ført til revurdering og at det i praksis blir enda mindre enn planlagt.

Jeg gjør kun det jeg «må». Det vil si at jeg gjennomfører mine fire økter i uken som instruktør. Jeg selv anstrenger meg minimalt fysisk bevisst, og får ingen treningseffekt selv. Jeg har altså færre økter enn planlagt om dagen og i tillegg med svært liten eller ingen anstrengelse.

Likevel skal jeg «opp av sofaen og på trening».

Som ellers og som andre skal jeg mobilisere meg til en slags treningsøkt. Rive meg løs fra det jeg holder på med. Ta på treningsklær. Passere dørstokken. Ut i kulda…Og velge bort noe annet som også er å foretrekke.

Tungt. 

Det er ordet. Jeg opplever at det er tungt å skulle trene. En sjelden følelse for meg. Jeg er kanskje bortskjemt. Samtidig så er det kanskje en av de største godene ved å trene så mye og regelmessig som jeg gjør?

De nye stemmene i hodet – som for mange er hverdagskost – har fått meg til å tenke. Argumenter om å la være. Droppe det. Unnskyldninger som kommer snikende inn fra venstre. En kamp i hodet må plutselig tas og vinnes før jeg kan trene. Er denne ene økten så viktig? Det er vel ikke så farlig å hoppe over en trening? Jeg tar det i morgen…osv 

Andre småting som tar energi i stedet for å gi:

  • Jeg husker ikke hvor jeg har lagt joggeskoene, vanligvis står de fremme fordi de nylig har vært i bruk. Jeg må bruke tid på å lete.
  • Hodelykten har tomt batteri. Jeg glemte å sette den til lading rett etter økten forrige uke. I all hast får jeg ladet litt før jeg må løpe ut. Det blir stress.
  • Siden sist tur ut føles ingen fremgang. Vil jeg da merke noe etter i dag? Jeg søker etter gode grunner til å bruke tid og krefter på denne ene kondisjonsøkten i uken.

For all del – det er ikke slik at jeg aldri har dager hvor jeg mangler motivasjon eller ikke spruter av entusiasme før en økt. Men det oppleves ikke så tungt, for det er noe med at hele treningsopplegget gir meg såpass bra med fremgang og bare det drar meg fort i gang.

Det er den vedvarende følelsen jeg har hatt i to uker nå, hvor den totale treningsmengden er så lav at det virker tøft å gjennomføre. Paradoksalt nok egentlig.

Å trene fire-fem-seks ganger i uken oppleves med andre ord mye lettere. Det er helt sant.

Det er noe med å være så i siget. Være vant til å gå inn og ut av treningsklær, treningssko, treningsøkter og dusj-etter-trening at terskelen blir lavere. Å mobilisere seg til å dra på trening er mye mindre krevende. Fremgangen jeg opplever og kan forvente er mye mer motiverende.

Trening er rett og slett morsommere og lettere å ta fatt på når formen er god og øktene er hyppige.

Så ikke vær så kjapt ute med å la deg fascinere så voldsomt av de som trener mye. Når de først er på det nivået så har de det på sett og vis mye lettere. Det er mye mer beundringsverdig å holde i gang vaner med en til to økter i uken synes jeg.

Noe å tenke på!

Kanskje du får det lettere hvis du trener litt mer (les: en eller to ganger mer per uken)?

Hilsen Trine 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *